Drain Cosmetics

Fine overraskelser er vel og bra, men det spørs nok om ikke det å få bekreftet inngrodde fordommer er enda bedre. Alltid like stas. Og nå skal det selvsagt handle om dette siste. Her om dagen overhørte jeg nemlig en real kvalitetssamtale på jobb. I hovedrollene: Tre solbrune pensjonistgutter (jepp, definitivt fortsatt gutter) som størstedelen av året holder til i Spania. Som vanlig når de er hjemme om sommeren skal de innom bokhandelen og kjøpe avis. Vanligvis er det kun han ene som kjøper (alltid VG), og etterpå labber de bort i kaféen like ved og blar gjennom siste nytt sammen. Sikkert trivelig, og ikke minst ganske så søtt synes jeg. Forhåpenligvis river en av de to andre i en kaffe i ny og ne.

Nå skulle imidlertid alle tre ha avis. Drama! Det har så vidt jeg kan huske aldri skjedd før, nå står ikke verden til kristi himmelfart og slike ting. Denne gangen var nemlig avisen langt mer spennende enn vanlig. Skikkelig ordentlig spennende. Desken hadde virkelig funnet veien til deres hjerter. På forsiden av VG: Stort bilde av ingen ringere enn Siv Jensen. I en rød drakt. Ooh.

- Døh, atte, du har litt kontakter i det derre partiet, har'u ikke?
- Joa, har jo det. Åssen det?
- Hu der skulle jeg gjerne ha møtt!
- Tja, ja, skal vel kunne ordne det. Du får by henne på boller på nytta nede på Tjøme.
- Bolle ... Bolle. Høhøhø. Bollemus!
- Hæhæhæhæhæhæ.

Fine gutter. Og bak dem i køen: En særdeles molefonken dame med barnevogn. Så ut som om hun ønsket enten seg selv eller kanskje aller helst våre tre venner langt, langt bort. Muligens til Spania, muligens et enda varmere sted. Beste starten på dagen siden Wasa og nypresset juice. Og da alle hadde gått fniste jeg en hel del. Topp.

4. Serena-Maneesh - Drain Cosmetics (s/t)



Det begynner å bli noen år siden man sa om plater man ville skryte litt av at de var "bra til å være norsk". Og når man tenker på det er det egentlig ganske lenge siden det var poppis å si at det er lenge siden man sa dette også. Bra til å være norsk, altså. Hmmm. Du falt av lasset? Jeg mistet vel egentlig nesten meg selv der også. Men hovedpoenget er altså at denne skiva er veldig bra, og at den kunne vært laget nesten hvor som helst, når som helst. Tidløse greier, altså. Gåttabanen.

Stort sett er det bare til å le av når norsk media skal hause opp hvor store norske artister er utenlands [Alle butikkene i London utsolgt for Lene Marlin-skiver?! Wow! Rydd forsida! ... Øhh, det er ikke bare det at de ikke har giddet å ta inn plata da?]. Serena-Maneesh virker derimot å ha noe vettugt for seg. Skryt i Pitchfork, en turné til England der de faktisk får spilt på litt fornuftige plasser, ikke bare vås à la Blue Monk og Ivar's - og det kommer til og med publikum og hører på! Ikke er det bare norske studenter som mer eller mindre tilfeldigvis er utenlands heller. Jøsses. Skjer'a? Men kransekaka toppes vel lett av planene om å jobbe med støygitargud Kevin Shields på neste plate. Det er nesten så langt man kommer innen sjangeren, det. For det er sant som det sies, plata er virkelig helt der oppe i Loveless-klassen. Selveste Bibelen og oppslagsverket. Fabelaktig bra.

Ikke blir det minuspoeng av at Emil er en ordentlig trivelig fyr heller. Og søsteren hans, Hilma? Ooh. Bedre enn Siv Jensen, I tell ya.