Dear Sons and Daughters of Hungry Ghosts
Tannlegen. Ææææhh. Fæle greier. Umiddelbare assosiasjoner er skrekk, gru, smerte og skyhøye regninger. Noe til opplegg. Uten at jeg egentlig har vært plaget av den helt store tannlegeskrekken. Jeg har stort sett har sluppet billig unna hardhendt behandling og særlig til oppstyr, for det meste har det gått veldig greit. Men nå er det altså disse visdomstennene som skal ut. Alle fire. De har på en måte ikke noe der inne i munnen å gjøre. Ikke har de særlig til funksjon, hull blir det i dem før eller senere, og sånn som mine er plassert har de etter hvert gjort det i overkant trangt for resten av bissene. Fortsetter utviklingen risikerer jeg å ende opp med en tanngard en steinbit (eller kanskje Shane MacGowan) vil kunne nikke anerkjennende til. Det er med andre ord ingen bønn. Ut med seg.
For nærmere et år siden tok jeg den oppe til høyre, mens det her om dagen var begge de to på venstre side som skulle til pers. Sist gang gikk det jo egentlig veldig greit, møtte derfor opp på kontoret ved godt mot og med stor tro på at dette ville bli nok et enkelt kakestykke. Troen på dette fikk seg derimot en liten nesestyver da jeg fikk vite at det ikke var den vanlige tannlegen som skulle gjøre jobben. Nei da, en nyutdannet jente som hadde sommervikariat skulle få æren. Og ikke nok med det, med seg hadde hun en noe eldre pike som hadde tannlegeutdanning fra Romania, sistnevnte trengte litt praksis før hun kunne få norsk godkjenning. Deretter ble jeg gjort oppmerksom på at det å trekke visdomstenner er mye verre på gutter enn jenter, spesielt de nede. Visstnok noe med kjeven å gjøre. Yeah. Stas det. Akkurat det jeg trengte å få vite.
Vel plassert i stolen og med kjeften på vidt gap får jeg også øye på en tredje jente. Hun er student og skal holde instrumenter og spyle og fikse og sånn. Woah. Kunne de ikke heller gjort dette på en dukke? Skal de virkelig øve seg på meg? Hva pokker har jeg gjort for å fortjene dette? Men med kjeften full av spisse instrumenter har jeg ikke så mye valg. Ikke at jeg ville sagt noe uansett, jeg er jo en åpen og stort sett tolerant fyr som skjønner at alle må starte et eller annet sted. Men hvorfor pokker alle tre samtidig, hæ? Hva er det for noe?
Vi går i gang. Bedøvelse først. Kjenner fint lite til stikket, men kjenner en uggen smak av bedøvelsesvæske som brer seg i munnen. Det legger seg bakerst i munnen. Må konse, nå. Ikke pust med munnen, må puste med nesa. Må for all del ikke svelge. Ikke pust med munnen, bla,bla, bla. Hun sier noe om at hun skal stikke mye og over alt, sånn at det er helt sikkert at bedøvelsen virker. Hun blir til slutt ferdig med å stikke nede. Fyller sprøyta på ny og skal til å stikke oppe.
- "Ojsann, sprøyta lekker som en sil. Denne virker jo ikke. Funket det nede, tror du?".
- "Spytt, stønn, gurgle ... Nei. Fikk vel bare veldig mye væske spredt rundt i munnen, tror jeg."
- "OK, da får vi finne en annen sprøyte og prøve på nytt."
Flott. Jeg har altså ikke blitt bedøvet i det hele tatt der vi skal trekke tann, bare gurglet dette giftstoffet rundt i munnen de siste par minuttene. Føler tunga hovner opp og blir ubrukelig. Mister totalt motorikken i munnen. Klarer verken prate eller spytte. Og ja da, jeg vet at bedøvelse egentlig ikke virker særlig godt når den bare gurgles rundt. Men placebo-effekt er undervurderte greier, altså. Etter hvert kjenner jeg ikke noe noe som helst sted i munnen. Vi er klare for business.
Det viser seg at tanna sitter fast. Veldig fast. Den nede, altså. Det tar nærmere en time før den er ute, det etter forsøk både på å dele den i to og boring i kjeven for å løsne på røttene. Etter hvert har alle tre fått forsøke å holde i tanga eller hva det er de bruker for å dra utysket ut. De klager over at jeg biter dem i fingrene, jeg er så bedøvet at jeg ikke registrer om jeg har munnen åpen eller lukket. Virkelig en bra dag. Til slutt vandrer jeg lykkelig ut av kontoret lettet for fire tusen kroner og med landets største verandaleppe. Mmmmhhhh.
Men det gikk egentlig greit denne gangen også. Bortsett fra hoven leppe kjente jeg egentlig ikke stort. Og ikke har det vært særlig vondt etterpå heller. Bra greier. Uka etter Roskilde skal jeg ta den siste. Håper det i det minste kommer til å gå noe kjappere enn hva det gjorde denne gangen. Da skal jeg nemlig bite med vilje, ikke bare uforvarende.
2. Wolf Parade - Dear Sons and Daughters of Hungry Ghosts (fra Apologies to the Queen Mary)
Herregud. For en plate. Å velge én enkelt låt fra denne uten en god flaske whiskey først synes som en fullstendig meningsløs og bortimot umulig oppgave. Jeg gidder ikke prøve en gang. Jeg kaster heller dart, prøver random-metoden. Det er en perlerad av hits, en real parademarsj. Bare kritthvite tenner så langt øyet kan se. Rett og slett milevis foran det meste annet i denne oppsummeringen. Hurra! Heia Canada! Igjen.
Selv om det kanskje blir litt likt etter hvert. Og jeg har spilt plata fullstendig i hjel. I den grad det er mulig. Så da blir det vissst ikke førsteplass likevel, gitt. Uansett er det rett og slett et satans godt forsøk fra Dan Boeckner, Spencer King og de andre ulvene. Sa jeg at dette er en glimrende plate? Hail Mary!
For nærmere et år siden tok jeg den oppe til høyre, mens det her om dagen var begge de to på venstre side som skulle til pers. Sist gang gikk det jo egentlig veldig greit, møtte derfor opp på kontoret ved godt mot og med stor tro på at dette ville bli nok et enkelt kakestykke. Troen på dette fikk seg derimot en liten nesestyver da jeg fikk vite at det ikke var den vanlige tannlegen som skulle gjøre jobben. Nei da, en nyutdannet jente som hadde sommervikariat skulle få æren. Og ikke nok med det, med seg hadde hun en noe eldre pike som hadde tannlegeutdanning fra Romania, sistnevnte trengte litt praksis før hun kunne få norsk godkjenning. Deretter ble jeg gjort oppmerksom på at det å trekke visdomstenner er mye verre på gutter enn jenter, spesielt de nede. Visstnok noe med kjeven å gjøre. Yeah. Stas det. Akkurat det jeg trengte å få vite.
Vel plassert i stolen og med kjeften på vidt gap får jeg også øye på en tredje jente. Hun er student og skal holde instrumenter og spyle og fikse og sånn. Woah. Kunne de ikke heller gjort dette på en dukke? Skal de virkelig øve seg på meg? Hva pokker har jeg gjort for å fortjene dette? Men med kjeften full av spisse instrumenter har jeg ikke så mye valg. Ikke at jeg ville sagt noe uansett, jeg er jo en åpen og stort sett tolerant fyr som skjønner at alle må starte et eller annet sted. Men hvorfor pokker alle tre samtidig, hæ? Hva er det for noe?
Vi går i gang. Bedøvelse først. Kjenner fint lite til stikket, men kjenner en uggen smak av bedøvelsesvæske som brer seg i munnen. Det legger seg bakerst i munnen. Må konse, nå. Ikke pust med munnen, må puste med nesa. Må for all del ikke svelge. Ikke pust med munnen, bla,bla, bla. Hun sier noe om at hun skal stikke mye og over alt, sånn at det er helt sikkert at bedøvelsen virker. Hun blir til slutt ferdig med å stikke nede. Fyller sprøyta på ny og skal til å stikke oppe.
- "Ojsann, sprøyta lekker som en sil. Denne virker jo ikke. Funket det nede, tror du?".
- "Spytt, stønn, gurgle ... Nei. Fikk vel bare veldig mye væske spredt rundt i munnen, tror jeg."
- "OK, da får vi finne en annen sprøyte og prøve på nytt."
Flott. Jeg har altså ikke blitt bedøvet i det hele tatt der vi skal trekke tann, bare gurglet dette giftstoffet rundt i munnen de siste par minuttene. Føler tunga hovner opp og blir ubrukelig. Mister totalt motorikken i munnen. Klarer verken prate eller spytte. Og ja da, jeg vet at bedøvelse egentlig ikke virker særlig godt når den bare gurgles rundt. Men placebo-effekt er undervurderte greier, altså. Etter hvert kjenner jeg ikke noe noe som helst sted i munnen. Vi er klare for business.
Det viser seg at tanna sitter fast. Veldig fast. Den nede, altså. Det tar nærmere en time før den er ute, det etter forsøk både på å dele den i to og boring i kjeven for å løsne på røttene. Etter hvert har alle tre fått forsøke å holde i tanga eller hva det er de bruker for å dra utysket ut. De klager over at jeg biter dem i fingrene, jeg er så bedøvet at jeg ikke registrer om jeg har munnen åpen eller lukket. Virkelig en bra dag. Til slutt vandrer jeg lykkelig ut av kontoret lettet for fire tusen kroner og med landets største verandaleppe. Mmmmhhhh.
Men det gikk egentlig greit denne gangen også. Bortsett fra hoven leppe kjente jeg egentlig ikke stort. Og ikke har det vært særlig vondt etterpå heller. Bra greier. Uka etter Roskilde skal jeg ta den siste. Håper det i det minste kommer til å gå noe kjappere enn hva det gjorde denne gangen. Da skal jeg nemlig bite med vilje, ikke bare uforvarende.
2. Wolf Parade - Dear Sons and Daughters of Hungry Ghosts (fra Apologies to the Queen Mary)
Herregud. For en plate. Å velge én enkelt låt fra denne uten en god flaske whiskey først synes som en fullstendig meningsløs og bortimot umulig oppgave. Jeg gidder ikke prøve en gang. Jeg kaster heller dart, prøver random-metoden. Det er en perlerad av hits, en real parademarsj. Bare kritthvite tenner så langt øyet kan se. Rett og slett milevis foran det meste annet i denne oppsummeringen. Hurra! Heia Canada! Igjen.
Selv om det kanskje blir litt likt etter hvert. Og jeg har spilt plata fullstendig i hjel. I den grad det er mulig. Så da blir det vissst ikke førsteplass likevel, gitt. Uansett er det rett og slett et satans godt forsøk fra Dan Boeckner, Spencer King og de andre ulvene. Sa jeg at dette er en glimrende plate? Hail Mary!
"La la la la la la
La la la la la la
La la la la la la"
La la la la la la
La la la la la la"
posted by ErikAH at 11:57 PM
<< Home