Har vært en tur til Stord for å besøke Håvard, min gamle nabo og kompis, som like greit har gakket hen og giftet seg denne helga. Hurra for Håvard (og Bjørg)! Første gang jeg er i bryllup, egentlig en ganske artig opplevelse. Her er noe av det jeg lærte på turen:
- Min mor er stadig universets verste kokk. Denne gangen forsøkte hun seg på å lage kake uten oppskrift, ikke særlig smart når din kake er den alle stort sett blir stående og le av og peke på. Sånn til vanlig, når bruker oppskrift. Denne egenkomponerte kaken besto av noe sånt som 75% melis. Eller jeg går iallfall ut fra det, jeg fant nemlig aldri annet enn melis før jeg ga opp. Ifølge mor skulle det ha vært noen bær der også. Fåglarna vet. Også mekket hun vafler. Med vaniljesaus istedenfor melk. Noe som resulterte i sjefsavgjørelsen
"La oss droppe egg siden det er så mye annet godt i". Helt hvite vafler som smakte søtt, søtt, søtt av vanilje. Yum. Bra, mor.
- Jeg har faktisk lært noe av alle gallamiddagene på Studentersamfundet. Så var all fyllekulene godt for noe likevel, altså. De kommer nemlig godt med når man skal synge selskaplige fylleviser og velge hvilket glass som går til hvilket fludium. Min tildelte borddames valg av høyt champagneglass til øl får stå som et av kveldens bomskudd. Fine greier.
- Taler holdt av folk som holder taler sånn omtrent to-tre ganger i livet, kan ofte være så som så. Men Håvard klarte seg egentlig ganske bra. Klar og fin i stemmen. Skål, mann! Adjektivbruken var omtrent like spennende som bloggen min er om dagen, men det var ingen tvil om at han mente det han sa. Så da ble det ganske fint likevel.
- Bjørg droppet tale, istedenfor kom denne sangen (mel.: Lillebrors vise):
"Me blei kjærestar, og lykken den var
stor. Så reiste du til Bergen og eg blei
her på stord.
Så ein dag durte da i telefonen din.
Du skal bli pappa hipp hurra, ka synes
du om da???
Du holdt deg fast i stigen din, du
ramla nesten ner. Du flytta heim i
rekehus eg takker deg for det."- De to fra barneskolen jeg traff som fortsatt bodde på øya (Håvard gikk et klassetrinn over meg), de hadde begge solid barneflokk og importkone fra Asia. Ikke for det, ikke alle vil være enige i at det er bedre å være særdeles singel og barnløs. Dessuten var jentene så absolutt fra toppen av postordrehylla, noe helt annet enn hva man kan si om de to gutta.
- Stord er stadig circa verdens aller beste sted når sjøen er smaragdgrønn og sola titter frem. Så helt utrolig flott, for første gang på omtrent ni år fikk jeg lyst til å flytte hjem igjen. Vel, helt til dagen etter. Da pøste regnet ned igjen. Og jeg fikk et stikkende behov for å komme meg vekk så snart som mulig.
- Selvfanget fisk rett fra fjorden er stadig noe av det aller beste man kan putte i en stekepanne (man har selvsagt mest fiskelykke når det regner). Smakte aldeles fantastisk, beste jeg har smakt på evigheter, overgikk lekende lett både hotellmat og alt vi fikk servert på diverse veikroer. Findus, go home. Plusspoeng deles også ut til alle lam og killingene vi så langs veien. Og haren på Haukeliseter! Ikke at de siste der gikk som mat, altså. Men som fine greier.
- Fine greier var det forresten også at jeg endelig fikk lastet ned siste rest av
Himmel & Helvete mens jeg var der borte. Har hatt torrenten stående på 99.5% i flere måneder, så egentlig hadde jeg gitt helt opp. Ifølge forumet til
PB hadde det ikke vært noe action i 100%-klassen på nærmere et år. Nå er det altså bare å håpe at Lillebjørn er like flott i rollen som dopfjols som det jeg husker ham som. Blir nok bra.
- Helgas valg på underholdningsfronten var Damenes aften (med moteoppvisning!) og Vømmølkveld. Coverband som spilte Rotmos gamle klassikere, med to store LO-flagg på scenen. Uæh, det er kanskje like greit på Østlandet likevel. Så i dag er det hjem, hurra.
Men først; mer sutring!
8.
Piano Magic - Theory of Ghosts (fra plata
Disaffected)
"But I've a theory of ghosts
they're alive and we're all dead
that they're trying to tell us that it's this way around
And I've a theory of girls
the always seem to leave in the Spring
as if they know that it hurts more to carry a heartbreak through the Summer"Piano Magic? Det finnes da ikke mye piano her. Trolig ikke i det hele tatt. Gjør plass for trommer, gitar og bass. Det klassiske oppsettet. Pluss trommemaskin og sampler på enkelte spor. Indietronica, visstnok. Heldigvis lager de flott, flott musikk som jeg får litt David Lynch-vibber av. Jeg ser for meg at hovedpersonen her, godeste Glen Johnson, er til forveksling lik han krøplingen i Saw-filmene. En bitter og herlig usympatisk type i rullestol. En ordentlig skrue av den gode, gamle skolen.
Øhh. Neida, Saw er fortsatt ikke en Lynch-film. Men likevel. Musikken er melankolsk og ganske skrudd. Og den forrige Piano Magic-skiva det var verdt å merke seg, het noe så flott som
Low Birth Weight. Altså gir det nok ikke mye i odds for å gjette at dette er gutta sine som kan både sukke tungt og stirre tomt rett ut i lufta. Huhei!
Men vi hopper et avsnitt opp igjen (eller egentlig blir det vel to nå?). For 'piano' kan jo sånn i tillegg til å være et instrument også bety ting som svakt, rolig, dempet og/eller langsom. Og da er vel ikke navnet så dumt likevel. Langsom magi. Det er nemlig akkurat hva Piano Magic er. Herlig tregt og stort sett hårreisende vakkert.
Og Glen? Han står fint på to bein, han. Og ligner ikke det minste. Sikkert like greit.
